Fra Asbjørn Evensen har jeg fått denne artikkelen om trykk.
Først og fremst vil jeg si at profesjonelt offsettrykk og utskrift på blekkskriver bygger på to forskjellige rasterteknologier. Jeg kan mest om den for trykk.
En tommelfingerregel er at bildets oppløsning skal være to ganger rastertettheten. (Dette kalles for kvalitetsfaktoren. Noen mener den ikke trenger å være mer enn 1,5, men da blir bildet mindre fleksibelt i bruk. Mer om det senere.)
De som forstår sammenhengen mellom bildeoppløsning, filstørrelse, rastertetthet og oppløsning på utskriftsenheten har gode muligheter for å spare tid, være effektiv og lage bilder med optimal oppløsning og kvalitet.
En offset trykkmaskin kan ikke variere fargetonen/gråtonen i hvert punkt den trykker. Enten blir det farge på et punkt eller ikke. Derfor har man tatt i bruk raster for å simulere gråtoner. Det er en fotosetter eller en platesetter som lager rasteret. Strengt tatt er det RIP'en, regneenheten tilkoblet setteren, som gjør det, men det er ikke så viktig her.
(RIP står forresten for Raster Image Processor -- så hvorfor man kaller det "å rippe" musikk cd-plater i forbindelse med mp3 konvertering skjønner ikke jeg, men det er jo en helt annen sak.)
Ettersom foto- eller platesetteren kun lager enten sorte eller "hvite" punkter, blir det mengden av sorte punkter inntil hverandre som avgjør hvilken gråtone rasterpunktet representerer. Rastertettheten og setterens oppløsning henger nøye sammen med antallet gråtoner hvert rasterpunkt kan ha. La oss si at setteren har en oppløsning på 2400 dpi (dots per inch) og vi skal ha en rastertetthet på 150 lpi (lines per inch). Da deler vi 2400 på 150 som blir 16.
Det vil si at fotosetteren har 16 tilgjengelige punkter i horisontal retning og 16 i vertikal retning til hvert rasterpunkt. 16 x 16 = 256. Setteren har altså 256 tilgjengelige punkter for å gjengi hvert enkelt rasterpunkt og fordi den kun skriver sort eller ingenting blir det også 256 mulige gråtoner i hvert rasterpunkt.
Postkort har ofte en rastertetthet på 200 lpi. La oss se om vi kan bruke en setteroppløsning på 2400 dpi til postkort. 2400 delt på 200 er 12. 12x12=144 mulige gråtoner i hvert rasterpunkt. Det er i minste laget og toneomfanget på postkortet ville nok blitt ganske redusert med en setteroppløsning på 2400 dpi. Spesielt med tanke på at toneomfanget reduseres ytterligere i trykkmaskinen på grunn av såkalt punktstigning. Papirkvalitet har også stor betydning. Til postkort bør man derfor bruke 16x200=3200 dpi for optimal kvalitet.
Dersom rastertettheten er 150 lpi (lines per inch) bør altså bildets effektive oppløsning være 300 ppi (pixels per inch). Da bruker setteren 4 bildepunkter til å bygge opp ett rasterpunkt. Dermed ser ikke øyet hver enkelt pixel når bildet kommer på trykk og unngår den hakkete trappetrinn effekten som oppstår hvis bildet har for lav oppløsning.
Effektiv oppløsning er viktig å huske på. Si du har skannet inn et bilde på 10x15 cm med oppløsning på 300 ppi og skal kjøre det ut i 200 prosent størrelse fra setteprogrammet (20x30 cm, omtrent A4 størrelse). Da blir den effektive oppløsningen bare 150 ppi fordi du ha fordelt de samme pikslene på et 4 ganger så stort område. I dette tilfelle burde bildet vært skannet i 600 ppi for å få en effektiv oppløsning på 300 ppi ved utskrift.
Dersom du forminsker bildet ved utskrivt øker den effektive oppløsningen. Ved utskrift av samme bilde i 50 prosent, altså halve størrelsen (5x7,5 cm) blir den effektive oppløsningen 600 ppi. Resultatet gir ingen bedre kvalitet av den grunn for rasteret klarer ikke å gjengi flere detaljer. I stedet benyttes det hele 16 bildepunkter (4x4) for å gjengi hvert enkelt rasterpunkt. Da har man overskudd av informasjon i bildet og det tar lenger tid å behandle og skrive ut.
Et 10 MB bilde i 300 ppi tar hele 40 MB i 600 ppi, så her er det mye tid og diskplass å spare ved å vite hvilken størrelse og rastertetthet bilder skal brukes i når man skanner dem. På den annen side blir jo bildene mindre fleksible til annen bruk på denne måten. Så man må veie for og i mot.
Har man skannet et bilde til 10 x 10 cm i 170 ppi for bruk i avis med 85 lpi rastertetthet, bør ikke bildet brukes i samme størrelse i et ukeblad med f.eks. 150 lpi. Men det kan fint brukes i 57 prosent størrelse for da blir effektiv oppløsning ca. 300 ppi. På samme måte kan et bilde i 72 ppi brukes i 25 prosent størrelse fordi den effektive oppløsningen er god nok for 150 lpi. Så lenge den effektive oppløsningen er innenfor 225 og 300 ppi ved 150 lpi rastertetthet (kvalitetsfaktor 1,5 til 2) er oppløsningen god nok. Det vil si at et 300 ppi bilde kan forstørres til rundt 130 prosent ved utskrift og fremdeles være innenfor kvalitetsrammene. (1:1 = 100 prosent størrelse).
Skal et 300 ppi bilde brukes i avis kan det fint forstørres til 180 prosent og fremdeles har det god nok oppløsning til avis. (Aviser har vanligvis en rastertetthet på 85 lpi som da tilsier en bildeoppløsning på 170 ppi.)
Å øke oppløsningen til et bilde i Photoshop for å få en større filstørrelse er vanligvis en dårlig idé. F.eks. å gå fra et 10 MB bilde til 20 MB. Det gir dårligere kvalitet sammenlignet med om bildet ble skannet i 20 MB. Dette fordi Photoshop må gjette hvordan de manglende pikslene ville sett ut basert på de som allerede er i bildet. Resultatet er at bildet blir uskarpt. (Man kan rette litt på det med Unsharp Mask filteret i Photoshop.) Denne måten kan være en nødløsning dersom bildet må brukes så stort og originalen er utilgjengelig for å skannes på nytt. Man unngår tildels den hakkete trappetrinn effekten ved kunstig økning av oppløsningen.
Å redusere oppløsningen kan du fint gjøre, så sant oppløsningen etterpå er innenfor kvalitetskravene til rasteret. Da blir filstørrelsen mindre og bildet blir raskere å jobbe med å skrive ut.
Disse to måtene å endre oppløsningen på kalles å "resample" i Photoshop. Resultatet er alltid at filstørrelsene endres. Man kan også endre oppløsning uten å endre filstørrelsen ved å fjerne krysset for resampling i Image Size dialogen i Photoshop. Da fordeler man samme antall piksler på et større eller mindre område og bildets mål forandrer seg. Dette er i praksis det samme som å forstørre eller forminske bildet i setterprogrammet.
Moderne blekkskrivere kan variere fargemengden i hvert enkelt punkt de skriver, men hvor antall fargetoner hver enkelt "prikk" kan ha varierer nok fra produsent til produsent. Derfor bruker de andre rasterteknikker enn trykkmaskiner. De bruker som regel ikke en bestemt rastertetthet, men sprer heller "fargeprikkene" i et "tilfeldig" mønster, der avstanden mellom prikkene avgjør hvor mørkt eller lyst øyet oppfatter fargen, ikke nødvendigvis størrelsen på fargepunktet. Dette kjenner jeg som sagt ikke så veldig godt til, men når det gjelder bildeoppløsning for utskrift på blekkskrivere, tror jeg 200 til 300 ppi effektiv oppløsning er en grei regel. Høyere bildeoppløsning tror jeg er bortkastet, spesielt på en skriver med 600 dpi.
Kanskje for man bedre resultat med f.eks. 600 ppi på en fotoblekkskriver med 2880 dpi som Epson har. Det har jeg foreløpig ikke testet. Spørsmålet er om øyet kan oppfatte noe særlig mer enn 300 ppi i et fargebilde på vanlig leseavstand. (40-50 cm.) Kanskje man ser noe ved å studere bildet nærmere og i lupe.
Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer