Det har jo lenge vært et velkomment skyts fra høyresida, at arbeiderne stemmer (mørke)blått mens arbeidere og funksjonærer stemmer rødt. FrP er Norges største arbeiderparti. Men hvorfor er det noe problem, egentlig? Ida Jackson problematiserer, og jeg har tenkt litt rundt dette ei stund allerede.
Nå skal ingen beskylde meg for å ha noen politisk oppfatning. Jeg tilhører den ideologiløse generasjon X, og er for statlig styring eller privatisering avhengig av hva som fungerer best i hvert enkelt tilfelle. Legg gjerne bestemor ut på anbud dersom det gir henne bedre tilbud. Gjør gjerne busselskapene statlige dersom det betyr at de begynner å gå presis og yte service igjen.
Men sosialistene. De skal nå av en eller annen mystisk grunn ha en forbindelse til arbeidere. Du er ikke ordentlig kommunist om du identifiserer deg med finkultur og har en akademisk jobb. Hvorfor ikke?
Vel, det erto grunner til det.
Den ene er ideologisk. Ifølge Marx’ dialektiske materialisme var arbeiderne den neste klassen til å begå revolusjon, slik borgerskapet og leilendingene hadde gjort før dem. De hadde rett og slett mest å tjene på det. (Jeg orker ikke å forklare dialektisk materialisme og historiens nødvendighet her – kan du ikke såpass, har du ikke sjans til å skjønne argumentet mitt i utgangspunktet)
Den andre er historisk. Sosialismen slo gjennom på et tidspunkt hvor det fantes en sterk arbeiderklasse – eller i det minste en arbeiderklasse som hadde potensiale til å bli sterk. Det at arbeiderne skulle overta produksjonsmidlene og slutte å bli utbyttet kan umulig ha hørtes forferdelig dumt ut for en arbeider som ble betalt mye mindre enn det arbeidet hans var verdt, og som ikke hadde noe tilbud om sykelønn, trygd eller pensjon.
Arbeiderne var med på sosialismen essensielt fordi de hadde mye å tjene på det og fordi Marx mente at det var de som sto for tur.
Men, øh. Hadde Marx rett i at de var de som sto for tur?
Åpenbart ikke. Arbeiderrevolusjonen har vært, den. Du er ikke arbeider lenger hvis du ikke vil. Hvis du ikke klarer å komme ut av arbeiderklassen – altså hvis du ikke er smart nok eller arbeidsom nok til å ta utdannelse – så er det såklart synd, men da tilhører du uansett ikke den delen av arbeiderklassen som Marx, Engels og Lenin ønsket å stille seg solidarisk med. Gi meg de ranke og rene. De som får det til. De som blir holdt tilbake av klassesamfunnet. De som er arbeidere i våre dager vil aldri klare å mobilisere til noen revolusjon og enda mindre få lyst til det.
Handler sosialismen egentlig om arbeidere og å være solidarisk med dem?
Nei, sosialismen gjør ikke det. Sosialismen handler først og fremst om rettferdig fordeling av godene, og litt om å ha styring på hvem som til enhver tid er den neste revolusjonære klasse. Hvem er det for tida som er den herskende klasse, og hvem er det som har noe å tjene på revolusjon? Ikke vet jeg, men arbeiderne har absolutt ingenting å tjene på revolusjon: De risikerer å miste både parabolantennene, hjemmekinoene og campingvognene sine. De som har noe å tjene på revolusjon, er de som ingen vil være solidarisk med: Tiggerne fra Romania, de prostituerte fra Nigeria, og unger av foreldre som ikke burde ha vært det.
Det er jo alltid morsomt å lese historier om selvproletariserte sekstiåttere – leger som kjørte kakebil og filologer som hadde skiftjobb i prosessindustrien. De skulle infiltrere arbeiderne og øke klassebvisstheten og revolusjonslysten deres. Jeg gjetter på at en grunn til at moderne kommunister fortrinnsvis forsøker å være kompis med arbeiderklassen er at de ikke på vilkår vil prostituere seg, tigge på gata eller bli narkomane for å øke klassebevisstheten og revolusjonslysten hos de som har noe å tjene på revolusjon i våre dager.
Det er en historisk tilfeldighet at sosialister skal identifisere seg med arbeidere. Den tida er forbi. Den neste sosialistiske revolusjonen bør skje innenfra med sosialistene sjøl. Så begynner kanskje folk å stemme på dem igjen.
